En koselig rød liten sak.
Etter først å ha plukket fram et par cacher, Mette fant forøvrig den jeg har lett etter et par ganger før, satte vi kursen mot Dubrovnik. Jeg bak rattet, Mette i forsetet og Silje i baksetet, og begge forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre, når det kom biler i møte og når det var fotgjengere langs veien.
Så turen gikk uten uhell av noen slag, gudene vet hvordan det hadde gått hvis ikke de hadde passet på! "Har du satt på lyset?", "Har du ikke litt høyt turtall nå?", "Ser du den katta der, og ser du hun med barnevogna?"
Etter å ha passert grensen til Bosnia ble det en liten kaffepause i byen Neum, før vi fortsatte videre.
Fremdeles med mine to kvinnelige passasjerer som de egentlige sjåførene, selv om jeg fysisk holdt i rattet og trykket på pedalene, alt etter kyndig veiledning selvfølgelig....
Ut av Bosnia igjen etter noen km. og så var vi inne i Kroatia igjen og kom etterhvert fram til Dubrovnik.
Vi parkerte inne i et parkeringshus hvor bilen, med oss i, ble kjørt i heis ned i underetasjen!
Så kjørte vi ut av heisen, fant en ledig plass og parkerte.
Da ble det vandring på muren, med god oversikt over gamlebyen
2 km. rundt hele og med en haugevis av trapper, de fleste oppover virket det som. Og i 40 varmegrader så var det nødvendig med en pustepause halveis og avkjøling med saftis.
Etter at runden var unnagjort og vi hadde fått i oss litt lunsj, så ble det litt vandring i gatene i gamlebyen innenfor murene.
Så bestemte vi oss for å dra opp til fortet på toppen av åsen.
Tok bilen opp, det var Flåklypa vei opp dit, men jeg hadde kyndig veiledning i svingteknikk og bremsing, så det gikk bra. Kunne tatt gondolbanen opp, men vi valgte bilen.
Bra utsikt var det der.
Men etterhvert hadde vi sett nok og det var bare å sette nesa hjemover igjen, gjennom Bosnia nok en gang, og så bestemte vi oss for å ta motorveien tilbake. Hadde nemlig kjørt kystveien nedover, en meget fin tur meg flott utsikt over hav og små kystlandsbyer. Selv om veien ikke er av ypperste merke hele tiden, og med mye 50 og 60 grenser.
Men det ble bare et par km. på motorveien, så var den stengt av en eller annen grunn.
Så det ble milevis med omveier over fjell og knauser og gjennom landsbyer som de fleste kroater sannsynligvis ikke vet eksisterer. Avsidesliggende med andre ord.
Men vi kom nå inn på motorveien igjen, og fikk kjørt den et par km. til før vi skulle ta av mot Podgora.
Her i Krotia betaler du bompenger først når du kjører av motorveien, og du betaler etter hvor langt du har kjørt. Det kostet oss 5 kroner!
Om vi hadde kjørt Flåklypaveier tidligere, og vært gjennom avsidesliggende områder som sannsynligvis ikke finnes på kartet, så gikk veien vi nå tok så inn i hampen utenfor allfarvei at det var et under at GPS'en overhode klarte å følge med. Programserien på TV hjemme om "Der ingen skulle tro..." er jo tatt opp i tettsteder i forhold! Og med bilister foran som prøvde å sette verdensrekord i alltid å ligge godt under fartsgrensen, og i tillegg satset på å komme i Guiness rekordbok med å bruke bremsene flest ganger på kortest mulig strekning, selv i oppoverbakker, så sier det seg selv at det gikk tregt.
Men siden vi var tre aktive sjåfører (eller to aktive og en som styrte), så kom vi oss over fjellet og hjem til Podgora. Bilen ble tilbakelevert uten innsigelser og det ble pizza, cola og Karlovacko på Split.
En flott tur med to flotte jenter var det.
Gode til å kjøre bil med henden i fanget var de ihvertfall!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar